– Aril Edvardsen pleide å si: ”Hele verden er vårt soknekall”, og det er noe mitt hjerte sier et stort ja til. Nå bor og jobber jeg i hjembygda mi, men opplever likevel å være misjonær, sier Sofia Bruno, som arbeider på Innfødte Evangelister-avdelingen i Troens Bevis.

Fortell om bakgrunnen din:
– Jeg er født i Sverige, men har vokst opp i Kvinesdal. Da jeg var liten fikk min far jobb på det som på den tiden var Tinfos Smelteverk på Øye. Hele familien med foreldre og fire barn havnet derfor i Kvinesdal på midten av 70-tallet. Kvinesdal var et godt sted å vokse opp. Mine foreldre sendte meg på søndagsskole, og helt siden jeg var liten var jeg ivrig til å gå både dit og på barnemøter som folk hadde i hjemmene sine i det byggefeltet jeg vokste opp. Etter videregående dro jeg på bibelskole i Sverige og videre derfra på teknisk-økonomisk studie på høgskole i Grimstad. Da studiet var ferdig hadde jeg lyst å bo i Oslo, og der ble jeg i over åtte år.

Når og på hvilken måte ble du en kristen?
– Da jeg var barn, trodde jeg at Jesus var min beste venn, og jeg elsket å være på barnemøter. Jeg var en kristen. Likevel er det slik at det kommer en tid i livet når man går fra å være barn til å bli voksen, og da er det viktig å ta egne, voksne valg. Jeg husker at jeg var på et ungdomsmøte i Kirken i Dalen og en taler spurte om noen ville bli ”frelst”. Det var et ukjent begrep for meg, som pleide å vanke mest på bedehuset. Likevel kjente jeg at det banket i hjertet, og jeg ville gjerne gi en respons, men turte ikke. Det endte med at jeg gikk hjem og satte meg på kne på et kumlokk ute i hagen, mens jeg gråt og sa til Jesus at jeg ville han skulle være min beste venn.

Når ble du klar over at du skulle bli misjonær?
– Det er ikke lett å gi et enkelt svar på det. Da jeg var på bibelskolen i Sverige, reiste vi mye på team og var ute og evangeliserte. Det ga mersmak, og jeg vurderte allerede da å dra ut som misjonær. Men jeg valgte å ta en utdannelse først. Da jeg studerte, tenkte jeg at jeg skulle ”dra ut” med en gang studiene var ferdig, men slik ble det ikke. I stedet opplevde jeg at Gud trente meg på hjemmebane. Jeg ble kursinstruktør innenfor data, og lærte å snakke til folk og jeg var en ivrig medarbeider i menigheten. Etter en tid opplevde jeg at en tomhet kom over meg når jeg satt lange kvelder foran en PC i ulike dataprosjekter jeg var med i. Jeg tenkte ofte på at mennesker som ikke kjenner Jesus, går fortapt uten ham. Jeg tror at noen er kalt til å være hjemme og ha en ”vanlig” jobb, men dette var en måte Gud puffet meg ut i mitt kall på. Jeg dro på besøk til en venninne som var misjonær på Filippinene i 1998. Der ble en spire sådd i hjertet om å komme tilbake dit. Jeg reiste i 2001.

Hvordan har livet i misjonens tjeneste vært?
– Det var gode år for meg. I begynnelsen tenkte jeg kanskje at mange ting skulle skje hele tiden, slik som når man er på team. Men slik var det ikke. Det var mange hverdager der vi bygde sakte, men sikkert på det vi sto i. Jeg jobbet i et team med andre norske misjonærer, og sammen jobbet vi inn i et større menighetsnettverk på Filippinene. Det var ulike ting jeg gjorde til forskjellige tider, men hovedsakelig hadde det med forkynnelse og menighetsarbeid å gjøre – for alle aldersgrupper. De siste par årene som misjonær var jeg med på å starte en menighet i Hongkong sammen med et ektepar jeg hadde jobbet sammen med på Filippinene.

Hvordan har det vært å arbeide i Troens Bevis Verdens Evangelisering?
– Det var virkelig fint å komme hjem til Kvinesdal og få begynne å jobbe på et sted som er opptatt av nasjonenes frelse. Nasjonene ligger på mitt hjerte, ikke bare Filippinene og Hongkong. Aril Edvardsen pleide å si: ”Hele verden er vårt soknekall”, og det er noe mitt hjerte sier et stort ja til. Nå bor og jobber jeg i hjembygda mi, men opplever likevel å være misjonær!

Hva går arbeidsoppgavene dine ut på?
– Jeg er med på å følge opp alle de innfødte evangelistene vi støtter. Vi har rundt femtifem hovedkontakter i ulike land. De sender oss rapporter og informasjon om det som skjer med evangelistene de har ansvar for. Det hender at det er noen som ikke trenger støtte lenger, kanskje fordi menigheten klarer å forsørge dem eller av andre grunner. Da bytter vi ut evangelisten med en annen og gir beskjed til støttepartnerne i Norge om det. En del av oppgaven min er også å sørge for at støttepartnere får rapporter fra sin evangelist. Siden jeg begynte å jobbe her i april 2011, har vi hatt en stor vekst i antall evangelister, og det har naturlig nok vært veldig mye å gjøre.

Hvorfor gjør du dette, du kunne jo hatt en god økonomisk jobb med din utdannelse?
– Det er nok på grunn av det kallet jeg opplever jeg har over livet mitt. Jeg trives rett og slett ikke hvis ikke jeg kan jobbe direkte med misjon. Det kan hende det forandrer seg etter hvert, men akkurat nå er det slik.

Hva gjør deg takknemlig og glad i din daglige jobb?
– Jeg er svært takknemlig for mine gode kollegaer. Tenk å få være på jobb med mennesker som elsker Jesus og som liker å snakke om ting som har med Guds rike å gjøre. Vi pleier å be sammen hver dag. Det setter jeg pris på. Det er også et stort privilegium å høre vitnesbyrd fra de innfødte evangelistene, eller fra de andre virkegreinene vi har i Sarons Dal. Det er stort å få være en del av det.

Hvilke mål har dere på avdelingen “Innfødte Evangelister”?
– Vi har store mål, og det er bra å ha noe å strekke seg etter. Vi har vokst fra ca. 600 til nesten 1000 evangelister på litt over et år, og nå ”blinker” 2000-tallet i våre hjerter. Hvordan det skal gå til, vet bare Gud. Vi kan gjøre vår del ved å bli mer effektive i måten vi jobber på, slik at vi gir rom for vekst. Vi ønsker også å kunne følge opp de vi støtter nå enda bedre og sikre at alle støttepartnerne hører jevnlig fra sin evangelist.

Hvorfor er det viktig å støtte “Innfødte Evangelister”?
– Alle mennesker trenger å få høre om Jesus. Det finnes uendelig mange som ennå ikke har hørt hans navn. I disse dager har vi fokus på Thailand, som ifølge Operation World bare har 3 % kristne av 68 millioner innbyggere. Hvordan skal de menneskene bli nådd? En måte du kan være med på, er å sende en stedfortreder i ditt sted som kan språket og kulturen til de som bor i landet. Rune holder kampanjer i flere land, og det tror vi på. Likevel tenker vi på alle de unådde stedene som aldri får besøk av en slik eller tilsvarende kampanje. Men vi kan sende noen andre. Vi kan sende en innfødt evangelist. Gjennom at vi støtter innfødte evangelister som har et kall fra Gud til å nå sine egne, gir vi dem større handlefrihet til å gjøre nettopp det: nå sine egne! Ved å støtte en innfødt evangelist er du med på å leve ut misjonsbefalingen i Matteus 28 om å bringe det gode budskapet ut til alle nasjoner, avslutter Sofia Bruno.

Fakta om Sofia Bruno
Bakgrunn: Oppvokst i Kvinesdal
Utdannet: Maskiningeniør og økonom i Grimstad
Jobbet: Hovedsakelig innen IT med logistikk- og økonomiapplikasjoner i Oslo
Misjonær: 2001–2008 på Filippinene, 2009–2011 i Hongkong
Jobber nå: På Innfødte Evangelister-avdelingen i Troens Bevis Verdens Evangelisering