I alt 120 personer fylte ut trosbekjennelseskort under Aril Edvardsens to folkemøter, sammen med norske sangartister i Gimlehallen, Kristiansand og det flotte IMI Forum i Stavanger.

Aril Edvardsen går igjen nye veier for å nå det brede laget av den norske befolkningen med evangeliets gode nyheter. På (foreløpig) to folkemøter maktet han – i godt selskap med sangartistene, Ole Paus, Jonas Fjeld, Bjøro Håland og Jan Egil Omdal – å samle mer enn til sammen 1000 mennesker i Kristiansand og Stavanger.

”Hvem klarer å samle fullt hus på en konsert mens det er Idolsending på TV?” spurte Ole Paus ironisk i etterkant av folkemøtet i Gimlehallen. Begge møtene var lagt til kl. 1900, fredagskvelder i flott vårvær, og i konkurranse med svært populære TV-program.

120 fylte ut trosbekjennelseskortet
Isteden for den mer vanlige formen for innbydelser på kristne møter, der folk anmodes om å rekke opp hånden, komme fram til plattformen eller knele ned foran alteret, bad Edvardsen folk ganske enkelt å skrive sine navn og adresser på små kort kalt ”trosbekjennelse”, som lå innlagt i Aril Edvardsens gratisbok.

Denne formen for respons fra publikum har Aril Edvardsen benyttet i en årrekke på sine møter rundt omkring i Norge. Meningen er å fjerne flest mulige ”anstøt foran Jesu kors”, slik at søkende mennesker slipper å ”gå spissrotgang” fram for alles åsyn når de svarer ja på innbydelsen om å ta imot Jesus som sin personlige frelser.

I Kristiansand var det 76 personer som fylte ut kort; i Stavanger var tallet 44 – til sammen 120.

Fornøyde artister og møtebesøkende
”Møtet med Aril har vært en udelt positiv opplevelse. Jeg synes det er glimrende at han nå forsøker å bygge broer mellom ulike miljøer. Jeg har ikke mitt hjerte i de pinsekarismatiske miljøene som Aril representerer, men det betyr ikke at jeg ikke vil ha noe med menneskene i disse miljøene å gjøre”, uttalte en begeistret Ole Paus til avisen Vårt Land.
Til Rogalands Avis uttalte den samme Paus: ”Det var veldig trivelig. Jeg tror både vi og Edvardsen treffer litt andre folk enn vi gjør til daglig. Det var ulikt andre konserter”. Aril Edvardsen uttalte til samme avis: ”Det gikk som fot i hose. Å stå på scenen sammen med Ole Paus, Jonas Fjeld og Bjøro Håland var alle tiders”.

Stavanger Aftenblad hadde en morsom stemningsrapport fra IMI Forum lørdag 23.4. De skriver blant annet: ”På tredje rad i IMI Forum sitter fire fjonge og forventningsfulle venninner. Randi Nesvik, Bjørg T. Nilsen, Anny Godtfrey og Liv Næsheim er den type damer som godt kan gå på konsert i Domkirken, for så å ta seg en tur på Skjenkestuen etterpå. Nå gleder de seg til ”To rustne herrer” – og særlig Bjøro Håland – ”Han er jo så skjønn!”
Randi Nesvik har også vært på en del møter på Karisma Senter, og er en bekjennende kristen. Venninnene er litt mer avventende på det området.
På mange måter er disse kvinnene Aril Edvardsens drømmepublikum denne kvelden, fordi, som han sa fra scenen, han har gjort sitt i norske kirker og bedehus gjennom 40 år som predikant. Nå drømmer han om å nå et nytt publikum i Norge; den store andelen nordmenn som sier de tror på Gud, men som aldri oppsøker menigheter.

Det er derfor han har alliert seg med de ”to rustne herrene” Ole Paus og Jonas Fjeld, samt Bjøro Håland med band, for en gratisturne til flere norske byer. Kanskje vil de trekke en annen type folk til folkemøtet. Og kanskje når artistene, også for dem nye publikummere. En vinn-vinn situasjon for dem, en nyskapning for publikum”, skriver altså Stavanger Aftenblad.

Avisen Vårt Land intervjuet tre tilfeldige møtebesøkende etter møtet i Gimlehallen, hvorav to fortalte at de ikke gikk på møter og gudstjenester. Nok en bekreftelse på at Aril Edvardsen sannsynligvis traff det publikum han ønsket seg begge steder.

De kristne avisene langt mer skeptiske
Likevel; mens de sekulære avisene på Sørlandet og i Stavanger, samt NRK-Sørlandet og NRK-Rogaland, hadde en positiv tilnærming til den nye formen for folkemøter og kalte dem festmøter, klarte ikke de ”kristne” avisene å skjule sin skepsis.

Avisen Vårt Land omtalte det første folkemøtet i Gimlehallen på et to-siders oppslag mandag 18. april, hvor hovedpoenget var å vise hvor mange tomme benker som fantes i salen. Fotografen hadde for sikkerhets skyld knipset bildet fra den ”verst tenkelige” vinkel i salen, for at inntrykket skulle bli så grelt som mulig.

Samme avis fulgte opp med en ny artikkel et par dager senere hvor poenget denne gangen var å betvile verdien av kortene som benyttes som trosbekjennelse. Var det ikke fare for misforståelser? og kunne ikke veletablerte og aktive kristne også ”komme i skade for å skrive seg på” disse kortene?

Etter dette fikk også avisen Dagen vann på mølla, skjønt de hadde ingen reporter noen av stedene. Undertegnede artikkelforfatter ble oppringt av den ærverdige Bergensavisen med spørsmål om det ikke var en ”sleip” metode vi benyttet oss av i Sarons Dal, ved å ta i bruk ”metoder” som nevnte bekjennelseskort, for deretter å presentere et høyest mulig antall ”frelsessøkende”?

Vi kan selvsagt ikke forvente at alle andre troende utviser den samme begeistring for folkemøter i samarbeid med artister som ikke bekjenner den kristne tro. Men oss bekjent er det ikke veldig mange som har hevet kritiske røster, selv om bladet Magazinet noen uker i forveien kunne fortelle at mange var mot slike møter.

De aller fleste synes å ha forstått at vi prøver å senke terskelen for å nå flest mulig av dem som sier at de egentlig tror på Gud, men som ikke finner seg til rette i de mer tradisjonelle kristne sammenhegner. 70 % av den norske befolkning hevder jo at de tror på Gud, men bare 5 % går regelmessig i kirker og bedehus.

I så måte synes konseptet med de nye folkemøtene å være en vei å gå. Tallet på 120 som sier ja til Jesus ved å skrive sitt navn på et bekjennelseskort er meget høyt. Selv om vi korrigerer for enkelte som allerede kan være kristne, men som ønsket på nytt å bekrefte sin tro, er tallet trolig høyere enn noen annen norsk predikant har erfart i vårt land til nå .

Utdrag fra artikkel av Harald Mydland i Troens Bevis for juni, 2005