Aksjemegleren som reddet 669 barn

«Våg å hjelp og ikke vent på andre. Da kan det bli for sent», sa den 106 år gamle britiske aksjemegleren som reddet 669 dødsdømte flyktningbarn i 1938.

Da en 29 år gammel aksjemegler fra London skulle reise på skiferie til Sveits i desember i 1938, fikk han en telefon fra en venn i Praha. «Jeg har en veldig interessant oppgave for deg og jeg trenger din hjelp. Ikke bring skiene.» Da Winton kom frem, ble han spurt om å hjelpe til i flyktningeleiren, der tusener av mennesker var på flukt fra Hitler og som bodde under horrible forhold.

München konferansen hadde nettopp blitt avholdt i september i 1938, og Hitler hadde gjort krav på Sudetenland, et område i Tsjekkoslovakia som i stor grad var befolket av tyskere. Winton var overbevist om at tyskerne snart kom til å okkupere resten av landet. Nyhetene om Krystallnatten som fant sted den 9. og 10. november samme år hadde nådd Praha, og folk av uønsket rase og tilhørighet prøvde å redde seg ut av landet. Men i motsetning til andre øst-europeiske land, hadde ikke Tsjekkoslovakia noe flyktningesamarbeid med resten av Europa.

«Jeg oppdaget at barna til flyktningene og andre folkegrupper som var Hitlers fiender ikke fikk tilsyn», fortalte Winton. «Jeg bestemte meg for å forsøke å få oppholdstillatelse for dem i England. Men kravene ble for vanskelig for de fleste familiene. Myndighetene vill ha 50 pund per barn, og du måtte ha en familie som var klare til å ta imot hvert barn. Det var en hjerteskjærende situasjon. Mange av flyktningene hadde ikke penger engang til et måltid mat. Foreldrene var helt desperate etter å få barna i sikkerhet når de ikke klarte å få visum for hele familien. Det var da jeg begynte å forstå hvilken lidelse det er når militære begynner å marsjere.»     

winton-1

Barn på togstasjonen i Praha som skulle få være med flyktningetoget til England.

Kø av familier
Winton satte opp kontor i Praha der han begynte å registrere barna til familier som ville ha dem i sikkerhet. Snart var det hundrevis av familier som stod i kø utenfor kontoret hans. Han kontaktet flere land for å høre om de ville ta barna. Bare Sverige og England sa ja. Storbritannia gikk med på å ta imot barn under 18 år så lenge han fant et hjem for dem og satte inn et depositum på 50 pund per barn for å garantere hjemreisen deres etter krigen.          

Fordi han ville redde så mange barn som mulig, reiste Winton tilbake til London. Der jobbet han på aksjebørsen på dagtid, og brukte ettermiddagene og kveldene til flyktningeprosjektet sammen med sin mor, sin sekretær og noen få frivillige.
Han måtte samle inn midler og finne foster hjem. Han reklamerte i britiske aviser, i kirker og synagoger. Han trykte bilder av barna som han sendte ut over hele landet. Å finne fosterhjem var bare en av en lang rekke problemer for å få de nødvendige dokumentene fra tyske og britiske myndigheter.

«Myndighetene i England jobbet veldig sent med å godkjenne visumene. Vi forsøkte å skynde på dem, men de sa bare, hva er hastverket? Ingenting kommer til å skje i Europa. Dette var kun noen måneder før krigen brøt ut. Så vi forfalsket visum dokumentene», forteller han.

Toget som forsvant
Den 4. mars i 1939 forlot Wintons første barnetransport fra Praha med fly til England. Winton klarte å organisere i alt syv transporter som gikk via tog og båt til Liverpool, der britiske fosterforeldre ventet for å ta imot barna.
Den siste togtransporten med barn dro 2. august, 1939, og brakte antall barn som ble reddet til 669. Det er ikke vanskelig å forestille seg følelsene til foreldrene som sendte barna sine fra seg, vel vitende om at de kanskje aldri fikk se hverandre igjen. Og like sterk var nok frykten til barna som forlot sine kjære og livet de kjente, for det ukjente.

Den 1. september 1939 skulle den største transporten finne sted, men akkurat den dagen invaderte Hitler Polen, og alle grenser som var kontrollert av tyskerne ble stengt. Det ble slutten på Wintons rednings aksjon. Winton sa i ettertid at det bilde som har hjemsøkt han mest i alle år er ansiktene til hundrevis av barn på togstasjonen i Praha som skulle på det siste toget. Toget med barna forsvant sporløst, og barna ble aldri sett igjen.

«Kun timer etter kunngjøringen av Hitlers invasjon, forsvant toget. Ingen av de 250 barna om bord ble sett igjen. Vi hadde 250 familier som ventet i Liverpool på barna som aldri kom. Om toget hadde gått en dag tidligere, ville det ha kommet frem. Ikke ett av de barna ble hørt fra igjen, det var en forferdelig  følelse.»

Betydningen av Wintons misjon tydeliggjøres av det siste toget som sporløst forsvant. I tillegg døde de fleste foreldrene og søsknene til barna som ble reddet, i konsentrasjonsleirene.

winton-2

En statue av Nicholas Winton på togstasjonen i Praha for å minnes hans heroiske innsats for barna under krigen.

Tiet om redningsdåden
Etter krigen tiet Nicholas Winton om det han hadde gjort. Ikke engang hans kone visste om det før hun et halvt århundre senere, i 1988, fant en notisbok på loftet. Notisboken hadde bilder av alle barna og en komplett liste med navn, noen få brev fra foreldrene og andre dokumenter. I dag befinner notisboken og dokumentene i Holocaust muséet i Israel.

Historien om krigshelten kom ut i media og snart begynte barna som var blitt reddet å skrive takke brev til Winton. Fra hele verden kom det brev, og mange ringte på døren hans for å takke han personlig.

«Hans ord til oss i dag er at dersom det er behov for at du gjør noe for dine medmennesker, må du gjøre det», sa britiske Lord Dubb, som var en seks år gammel gutt da han ble reddet av Winton.

«Det største ønske til faren min var «å oppmuntre folk til å gjøre en forskjell og ikke vente på at andre skal gjøre det». Det er dette han prøvde å formidle gjennom alle hans taler og i boken om hans liv», sier Wintons sønn Nick.

Preget verden
Blant dem som ble reddet er en verdenskjent filmregissør (Den franske løytnantens kvinne),  journalister, kabinett medlemmer, politikere og en av grunnleggerne til de israelske luftstyrkene. Helt til han døde i juni, 106 år gammel, gikk Winton med en ring som han hadde fått av barna. Den hadde en inskripsjon fra det jødiske Talmud der det stod: «Redd ett liv, redd hele verden».

Kilde: Troens Bevis bladet.

Få et gratis abonnement på Troens Bevis misjonsblad og bli oppmuntret av gode vitnesbyrd hver eneste måned!

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}



 

Gi en gave til misjonsarbeidet!

Se siste nyheter