Sørøst- Asia: Ni år og jobb i krematorium

Det ble tidlig klart for ni år gamle Sandeep at det fantes kun en utgang på livet, død og flammer. Det var inntil han møtte en innfødt evangelist.

Sandeep hadde ikke alltid jobbet i landsbyens krematorium. En gang bodde han i en lykkelig familie sammen med sin bestemor, onkel, onkelens kone og sin mor, Pramila.
Men da bestemoren døde, gikk Sandeeps liv raskt nedover. Sandeeps onkel var en grådig mann. Han beholdt hele arven etter bestemoren og var ikke villig til å dele med sin søster, Pramila.

Hver gang Pramila ba etter sin del av arven, slo onkelen henne.

Tilslutt sparket Sandeeps onkel han og moren ut på gaten.

Tatt inn fra gaten
Denne traumatiske opplevelsen gjorde Pramila mentalt ustabil. Hun og Sandeep ble tvunget til å leve på gaten og å lete gjennom søppelhaugene etter mat. I sin store nød hadde de ingen steder å gå.

Når andre landsbybeboere forsøkte å hjelpe dem, svarte Pramila med frykt og løp bort.  

Da Ranjit, som var begravelsespresten i landsbyen, så hvor vanskelig Sandeep hadde det, bestemte han seg for å ta Pramila og Sandeep hjem til seg. Han tilbød Sandeep

jobb i krematoriet. Men Pramila flyktet ut på gaten igjen og etterlot seg Sandeep hos presten.

Uten noe annet sted å gå, og ingen andre han kunne stole på, begynte Sandeep å samle ved til begravelses-bålene mens han så hvordan flammene fortærte kropp etter kropp.

Håp
Men en dag da folk strømmet inn i krematoriet for å utføre de siste begravelses ritualene for den avdøde, kom det en innfødt evangelist inn i rommet. Han hadde lagt merke til den tynne gutten i fillete klær. Han spurte Ranjit ut om Sandeep, og da han fikk høre historien var han overbevist om at Gud hadde ledet han dit for å hjelpe denne gutten.

Med Ranjits tillatelse fikk han ta Sandeep med seg til et kristent senter som ikke lå langt unna. Der badet de han, børstet håret hans, gav han et måltid mat og inviterte han til å begynne på skolen deres.

På senteret var Sandeep veldig stille og det var vanskelig for han å få venner. Han snakket ikke om fortiden, han snakket nesten ikke i det hele tatt. Men allikevel tok den lille gutten inn undervisningen, og når han gikk hjem til huset ved krematoriet, ville han hjelpe Ranjits eldre døtre med leksene deres.
Gradvis, etter å ha vært utallige timer i den trygge atmosfæren ved skolen og på senteret, begynte Sandeep å åpne seg opp om ønsket om å hjelpe sin mor.

– Når jeg blir stor vil jeg bli en doktor, sa han.

– Da kan jeg hjelpe mamma.  

Evangelisten og de på senteret har forsøkt å finne moren til Sandeep uten hell.

Sandeep fortsetter å lære å lese og skrive. Han får et godt måltid mat hver dag og han får sakte flere venner. Men viktigere enn noe annet er at han oppdager kjærligheten fra hans himmelske far.

Denne historien er gjengitt med tillatelse fra Gospel for Asia. Troens Bevis støtter i dag et stort antall innfødte evangelister i Sørøst-Asia som Nepal, Vietnam, Kambodsja og Thailand. Gjennom arbeidet deres får familier nytt håp og fattigdommens onde sirkel blir brutt gang på gang gjennom evangeliets kraft til forandring.

{snippet gavepopup-dynamisk|Støtt våre innfødte evangelister med en gave|0}



 

Gi en gave til misjonsarbeidet!

Se siste nyheter