På samlingen der Turid Lunde fortalte om sin sorgprosess, ble også Åse Skiftun bedt å om dele noen ord om sorg, og hvordan hun fikk hjelp. Hennes mann, Leiv Gunnar Skiftun, var prest i Kvinesdal i mange år før han gikk av med pensjon. Under prestetjenesten mistet de plutselig sin datter.

av Åse Skiftun

Det er mange forskjellige sorger i livet som kan gjøre vondt, som kan slite oss ut og utfordre vår tro på Gud. Å miste barn er vondt, men det er mange andre sorger også.
Jeg har lyst til å dele en opplevelse jeg fikk da vi mistet vår datter Liv Grethe da hun var 25 år gammel. Det kom som et kjempesjokk. Hun hadde lagt seg til å sove på kvelden, og så våknet hun aldri.

Så fikk vi beskjed.

Da opplevde jeg at Gud kom og la et ullteppe rundt meg. Jeg er ikke den som har sånne store åndelige opplevelser. Jeg og Gud er blitt enige om at det trengs ikke. Men den dagen tror jeg Han skjønte at jeg trengte noe.

For det var helt fysisk, den lørdagsmorgen når vi våknet. Vi visste at dette var første dagen uten Liv Grete. Så pakket Han meg inn i et ullteppe. Og vet dere hva? Det var en sånn forunderlig opplevelse som jeg aldri ble ferdig med. Som jeg bare sier til folk at, jo, men, dere kan få et hellig ullteppe fra Gud.

Jeg fikk lov å være i fri inne i ullteppe. Det var trygt. Det var varmt. Det var fint. Jeg trengte ikke å spørre hvorfor i all verden skjer dette. Eller som noen sa, «ja, men herlighet, det var jo datteren til presten». Akkurat som om det skulle være noen slags forsikring. Gud, Han svøpte meg inn i sitt ullteppe.

Og Han har ulltepper til oss alle.

Det er mange ting i livet som kan være slitsomt. Å miste et barn er forferdelig. Å miste en ektefelle er helt grusomt. Å miste jobben kan være helt fryktelig for noen. Å miste seg selv kan gjøre at du ikke orker å leve lenger.

Gud står der og sier, kom her, så skal jeg svøpe mitt ullteppe rundt deg. Det er ikke noe vi må tigge oss til. Det er et tilbud til oss alle.

I bibelverset i Salmenes bok 57 står det: «I skyggen av dine vinger søker jeg dit til farene er over. Jeg roper til Gud den høyeste, til Gud som gjør vel imot meg. Han skal sende meg hjelp fra himmelen.»

Det som var så fantastisk med min ullteppe opplevelse, var det at Gud var helt uavhengig av meg, mine ressurser, mine tanker og min sorg. Men Han gav meg teppet for han så jeg trengte det. Og det var hans armer, eller vinger, som det står her. Det var de som holdt fast. Det var de som varmet meg.

De varmer meg enda når jeg kjenner at jeg trenger det. Og det er godt å være inne i Guds ullteppe. Og det kan vi få alle sammen. Han er ikke knegen med ulltepper. Han er heller ikke knegen med omsorg.

Det er ikke et slikt løp. Da må vi være gode nok til å klare oss igjennom noe. Så kan vi si at vi har klart det. Vi får alle sitte inne i Guds ullteppe. Alle i sammen.

Kilde: Troens Bevis magasinet

for juli, 2025