«Du må ikke sørge sånn, mamma – jeg har det godt»

Publiceret 14. juli 15:30, 2025 under Nyhetsblad, Story by Bente R. Thakre

Turid Liavåg Lunde har kjent på en sorg som setter dype spor. Hun har mistet to av sine sønner. Men midt i smerten har hun også funnet håp, trøst og et levende fellesskap. Dette er historien om hvordan hun og ektemannen Per Yngvar har valgt livet, trosset bitterheten og beholdt både troen, kjærligheten og humoren.

Turid vokste opp på Hjørungavåg, et lite tettsted på Sunnmøre, omkranset av fjell og fjord. I en trygg familie med butikk og postdrift, og foreldre som ga både ansvar og kjærlighet, ble verdiene hennes formet. Som 14-åring tok hun en personlig beslutning. Hun ville følge Jesus.

Tiden som tenåring var preget av engasjement i KFUK-KFUM, TenSing, Ung Visjon og senere misjonsteam. Det var da hun studerte kristendom på distriktshøyskolen i Volda at hun traff Per Yngvar, som studerte media og kommunikasjon. Det ble starten på et livslangt partnerskap, i både ekteskap og tjeneste.

– Vi giftet oss den sommeren. Reisen vår startet i Kongsberg, hvor Per Yngvar ble pastor i Misjonskirken, og jeg pendlet til Notodden, der jeg studerte til lærer. Vi har vært et team, og troen har alltid vært en rød tråd i våre liv, forteller Turid.

Sammen fikk de fire sønner: Peter, Christer, Julian og Paul-Christoffer. Men ikke alle skulle få vokse opp.

Et familiebilde som henger på veggen i stuen fra tiden da barna var små. F.v.: Per Yngvar, Turid, Paul-Christoffer på Turids fang, og Christer og Peter.

Smerten som forandrer alt
Før reisen gikk videre til fire år i Tromsø, ble det klart at sønnen Christer hadde en alvorlig hjertefeil. Allerede som toåring måtte han gjennom en stor operasjon. Familien levde tett på sykehus og uvisse. Men Christer viste seg å være en livskraftig gutt, full av energi og mot.

– Han var alltid først på fjellet når vi gikk tur. En fantastisk gutt med mye liv i seg.

Så kom Julian, født med bare ett hjertekammer. Han levde i tre dager.
– Det var så brutalt. Vi hadde gledet oss. Å miste et barn du har båret og sett frem til å få, det river hjertet ditt i stykker. Og smerten slipper deg aldri helt, sier Turid stille.

-Det kommer i bølger.

De flyttet etter hvert til Kvinesdal i 1988, der begge jobbet som lærere. Per Yngvar var først lærer på Bibelskolen i Sarons Dal, deretter på medielinjen på Videregående, mens Turid har jobbet som lærer i en av bygdas barneskoler. Etter nesten 20 år i Kvinesdal døde Christer, 23 år gammel, etter nye komplikasjoner med hjertet. Et nytt, ufattelig tap som berørte mange folk i bygda. Det ble en ny sorg som de måtte bære på toppen av tapet av Julian.

Turid holder opp et bilde der de har rammet inn minner fra de tre dagene de fikk sammen med Julian i 1988.

Tro under press
Turid legger ikke skjul på at tapene utfordret troen.
– Jeg ble skuffet. Sint. Jeg stilte spørsmål: Hvorfor Gud? Hvorfor oss? Jeg følte det var urettferdig. Det gikk på troen løs, særlig etter det andre tapet.

Hun forteller om salmevers hun ikke lenger kjente seg igjen i. Om kamper i bønn. Og om hvordan hun måtte jobbe med sitt Gudsbilde og tillitt til Han som hun i barnlig tro hadde stolt på hele livet.

– Men i Salme 23 står det at «selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke, for du er med meg». Og jeg kjente til slutt at Jesus var der. Ikke med enkle svar, men med nærvær.
En natt, ikke lenge etter Christers død, fikk hun en drøm.

-Christer jobbet offshore, og når han var ute, ringte han ofte hjem. Så tok jeg telefonen i drømmen, og så sa han hei. Da visste jeg at det var min gode Christer. Det var som om jeg hørte stemmen hans helt tydelig og klart. Og så sier han: «Du må ikke sørge sånn, mamma. Jeg har det godt».
– Den drømmen har båret meg i mange år.

På peisen i stua står det flere koselige familieminner av barn og barnebarn. Til venstre er Christer som gikk bort i en alder av 23 år i 2008.

Valget om ikke å bli bitter
Turid og Per Yngvar har vært gift i 46 år. Mange ekteskap ryker i møte med så dype tap. Men de tok et bevisst valg. De ville ikke bli bitre.
– Vi hadde to andre barn å ta vare på. Og bitterhet, det visste vi, den ødelegger. Den er som gift. Så vi tok et valg. Vi skulle sørge, vi skulle gråte, men vi skulle ikke bli bitre.

Turid oppdaget at litt av måten å bearbeide de vonde følelsene på, var å gå ut i bilen og kjøre.
-Og da kunne jeg rop og skrike og ingen andre enn Gud hørte meg. Og Han tåler å høre det. For når du går med en slik stor smerte inne i deg, er det nesten om du går med en trykk koker. Og du må få utløp for det på en eller annen måte.

Åpenhet har også vært en nøkkel for ekteparet. Det å kunne snakke om guttene de har mistet. Fortelle historiene de husker fra guttenes oppvekst. Lage minnebøker. Lytte til musikken Christer elsket. Og det å kunne le sammen.

– Humor har reddet oss mange ganger. Vi har minnet hverandre om morsomme ting som vi husker fra tiden med Christer, og har ledd midt i gråten. Det har vi gitt hverandre lov til, legger hun til.

Etter mange år følte Turid Lunde seg klar til å dele fra sin prosess. Her forteller hun sin historie på Damenes Aften i Kirken i Dalen.

Veien tilbake
Det har gått over 17 år siden Christer døde. Sorgen er der fortsatt, men den har forandret form.
– Jeg har fått et nytt og tillitsfullt forhold til Gud. Og jeg har sett i ettertid at Han var der hele veien, også da det var som mørkest.

Nå er Turid også blitt bestemor.
-Det er livets dessert. Jeg har to i England som nå er 17 og 19 år gamle. Også har jeg to gull på Lindefjell opp mot Knaben. Olava på 1 år og Viljam på 4 år.

Turid og Per Yngvar er omgitt av hei og fjord og hav, og ett nettverk av gode venner som har betydd enormt mye for dem. Hun er aktiv i flyktningarbeidet i bygda, de er begge engasjert i menigheten de går i, og bruker god tid med deres fire barnebarn.

– Det som bærer meg i dag, er vissheten om at jeg en dag skal få møte guttene mine igjen, sier Turid med et hjerte fullt av tillitt til Guds ord.