Av og til treffer en historie så dypt at den aldri slipper taket. For Rune Edvardsen skjedde det en sen natt i Nairobi.

En liten jente banker på bilvinduet i en rundkjøring og ber om noen skilling. Hun er kanskje 13 år gammel. Men da Rune Edvardsen får dratt litt penger opp av lommen, har drosjen allerede kjørt videre. Men noe i ham nekter å la det være med det. Han ber sjåføren snu, finner jenta igjen, og oppdager at hun bærer på en nyfødt baby.

-Hvem er faren? spør Rune.

-Politiet kommer og voldtar meg hver natt. Jeg vet ikke hvem som er faren, svarer hun.

Rune gir henne alt han har av kontanter i lommen. Men det er ikke nok. Ikke for hjertet hans. Ikke for samvittigheten. Ikke for kallet. Han får med seg en sikkerhetsvakt, og leter etter henne hele natten, og i årene som følger. Han finner henne aldri igjen. Men han finner noe annet: en dypere forståelse av Guds nåde og smerte.

-Rune, sier Gud til ham i dette øyeblikket av desperasjon, «den smerten du kjenner nå, det er den jeg kjenner hver dag. For hver eneste en som ikke tar kontakt.

Denne opplevelsen ble et vendepunkt. Et kall. Eller et Mestermøte, som Rune selv kalte hendelsen.

En Gud som ikke fordømmer
Det var under et møte i Kirken i Dalen i Kvinesdal at Rune Edvardsen delte denne historien. Gjennom hele talen løftet Rune frem et evangelium som ikke støter bort, men som drar mennesker nær. En Jesus som ikke kom for å dømme, men for å frelse. En frelser som ikke var sint, ikke engang da han døde på korset for verdens synd. Men en frelser som døde i kjærlighet. Fylt av nåde.

-Min Kristus ansatte meg ikke som en utkaster fra kirka, forklarte Rune.

-Han ansatte meg som en som kaster folk inn.

-Det er dette som er kjernen i evangeliet: Guds nåde. Ikke en nåde som sier «nåde deg» i fordømmelse, men en nåde som sier «nåde deg» i kjærlighet. Nåde deg når du faller. Nåde deg når du ikke får det til. Nåde deg, for du er elsket.

Kirken som Kristi hjem
Rune utfordret til å se på kirken med nye øyne. Ikke som bygninger eller medlemslister, men som et levende fellesskap av mennesker som bærer Kristus i seg.
-Vi er kirken,» fremhevet han.

-Ikke stolene. Ikke monitorene. Det er du og jeg.

-Og det er vi som skal bringe mennesker til et mestermøte. Ikke med oss, ikke med vår stil eller våre meninger, men med Jesus selv. Den Jesus som løfter opp, ikke trykker ned. Den Jesus som ser enhet, ikke forskjeller. Den Jesus som sier: «Kom som du er.

Et kall til å se
Det var tydelig at historien fra Nairobi er ikke bare en fortelling om en jente og en baby. Det er en fortelling om det å se. Om å la seg berøre. Om å handle. Og det er en påminnelse om at alle som har tatt imot Jesus er kalt til å være bærere av både håp, kjærlighet og nåde.

-Det trenger ikke være så dramatisk som i Nairobi,» utdyper Rune.

-Men hvor ser vi? Hvem betyr noe? Det er det som er viktig.

-La oss være mennesker som ser. Som bryr oss. Som bringer mennesker til et Mestermøte med Jesus, han som aldri fordømmer, men alltid elsker!

Kilde: Troens Bevis bladet for juli 2025

Få et gratis abonnement på bladet her