Av Harald Mydland

-Min tittel i dag kan virke som et paradoks. En uro kan vel ikke være hellig? Vi tenker at uro kan være ødeleggende, noe vi må bli kvitt. Det fins en ødeleggende uro som er fin å legge av seg. Men det fins også en god og helt nødvendig uro. Den forhåndsvarsler at noe er i ferd med å skje; en indre varsellampe, begynte Egil, og leste deretter fra Salme 139:23-24:

“Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei.

Både freden og uroen bor i meg.”

-Asbjørn Aavik skrev i 1957 ei bok med samme tittel som min tale. Han jobbet i 40 år som misjonær blant kinesere, både i Kina og på Taiwan, og skrev totalt 44 bøker. I boka «Hellig uro» stiller han spørsmålet: Er det plass for noen uro i en kristens liv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans Gudsforhold?

-Altså, jeg er en kristen, et Guds barn, men jeg kjenner på en uro. Er det en varsling bare om at noe er galt? Han siterer presten Skovgaard-Petersen, som før sin død i 1955, skrev: Jeg ønsker ikke at noen skal ha den uro som kveler Guds fred, men jeg ønsker at alle måtte ha den uro som følger av å eie Guds fred.»

-Så er det kanskje ikke nødvendigvis en motsetning, men et slags mysterium. I meg bor både freden og uroen. Hvordan kan dette være et sunnhetstegn? spurte Egil retorisk, og understrekte at det må finnes en grunntone i kristenlivet, slik Salme 23 forteller oss, der David gleder seg over at Herren er hans hyrde, som lar ham ligge i grønne enger, og leder ham til hvilens vann.

-Jesus ber oss ikke alltid om å stå på. Disiplene Hans var så aktive og engasjerte at de ikke en gang hadde fått tid til å spise. De forteller Jesus om alt de har gjort og vært med på. Midt i dette sier Jesus: Kom! Bli med Meg, avsides, et sted der vi kan være alene.

-Så sier Han: Hvil dere litt! Det fins en hellig ro, en hellig hvile, en hellig grunntone i det kristne livet. Herren er min hyrde, men, Han er ikke bare hyrde. Han tar meg inn til Seg rett foran fiendene mine. Han smører og salver meg, og gir meg en opplevelse av dette: Du er min!

-Det er det samme Jesus sier i Matt 11:28 Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile. Dette er ikke bare en slags øyeblikkshvile. Det samme skjer på korset, når Jesus roper ut: Det er fullbrakt!

-Da er det gjort, alt det som skal gjøres! Da er det gitt, det som skal gis. Det er betalt, det som skal betales. Det er ikke halvferdig, men fullført. Det er selve grunnlaget for min relasjon med Jesus. Han har frelst meg og gjort meg ferdig på en rett måte, understrekte Egil.

-Jesus har tilgitt meg mine synder og skrevet navnet mitt i Livets bok. På dette hvilens grunnlag kan vi alle ta imot frelsen i Jesus Kristus. Du har funnet fred med Gud. Men da kommer vi over til likegyldighetens fare.

-Det er som i ekteskapet. Det er ikke bare en formalitet, men en realitet. En relasjon mellom to ektefeller, som leves og utdypes. Nåden kan bli en statisk realitet hvor vi blir likegyldige, fortsatte Egil, og advarte mot faren for å sovne inn i vårt Gudsforhold, og ikke merke at relasjonen til Gud egentlig er borte.

-Jeg er oppvokst med vekkelsesmøter. Hvorfor er de viktige? Jo, fordi det er så utrolig mange som har sovnet inn. De trenger bare å høre: Nå må du våkne! I Ef 5:13-14 skriver Paulus: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.

Egil siterte deretter fra ÅP 3:1-2, ordene til menigheten i Sardes: Jeg vet om dine gjerninger. Det heter om deg at du lever, men du er død. Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø.

-Denne uro er en indre alarm. Når du ikke kjenner behov for Gudsrelasjon. Gudsfellesskap, verken i Gudstjeneste eller i nærhet over tid. Da spør deg selv: Sover jeg eller har jeg sovnet stille inn?

Avslutningsvis fikk Egil hele salen med på speiderhilsen. Gud trenger et folk som kan svare: Alltid beredt, når Den Hellige Ånd sier: Vær beredt!