– Det de fleste ikke reflekterer over er hvor enormt krevende det er å komme som innvandrer til et land, selv som kristen. En forlater familie, venner og menigheten. Det handler ikke bare om å lære seg språket, men også kulturen, forklarer Jennifer Valdés Kristensen.

Første gang undertegnede treffer Jennifer, er i Goa i India i 2019. Da er hun med et bibelskoleteam fra OKS for å støtte opp om Rune Edvardsens musikkfestival i byen. Hennes glød og engasjement for misjonsarbeidet er smittende. Men en ettermiddag på stranden deler hun tankevekkende erfaringer som innvandrer til Norge. Ikke minst alt arbeidet som ligger bak det å prøve å passe inn.

Neste gang jeg treffer Jennifer er hun sammen med mannen sin, Mathias Kristensen,  på Unåddkonferansen i Bergen høsten 2022. Etter ni intense år med norskkurs og utdannelse, har Jenifer endelig nådd målet sitt. Hun har fullført faglærerutdanning i kunst og håndverk og i tillegg klart å åpne et eget keramikkverksted midt i Oslo sentrum.

Jennifer Valdés Kristensen (foran) var med et bibelskoleteam fra Oslo Kristne Senter for å støtte opp om Rune Edvardsens musikkfestival i Goa i India i 2019.

-Jeg synes jeg har en fin historie som handler om hvordan jeg flyttet til Norge. Det var pappa og mamma som snakket med meg og mine søsken om at de hadde lyst til å flytte igjen på grunn av at de økonomiske tidene var blitt så tøffe i Spania, det var ikke mulig å finne vanlige jobber lengre, forteller Jennifer. Denne gangen sitter vi rundt bordet i Credo kirken, som huser Unådd konferansen i Bergen.

-Men jeg sa nei. Jeg hadde ikke lyst til å flytte. Jeg sa til Gud at han fikk én prosent å jobbe med, 99 prosent av meg hadde ikke lyst. Vi hadde allerede flyttet fra Chile til Spania, og det ville jeg ikke gjøre igjen. Men den ene prosenten sa jeg at jeg skulle gi til Gud, og hvis Han ville at jeg skulle flytte, så ble jeg med. Det gikk noen måneder, også hadde Gud endret meningen min. Jeg var 100 prosent sikker på at Guds vilje var at jeg skulle flytte til Norge, forteller hun.

-Men det var kjempetøft. Jeg satt i bilen vår fra Barcelona til Norge og gråt og skrev protestbrev til Gud om at jeg ikke ville flytte, og hvor dumt og vanskelig jeg følte dette var. Da følte jeg at Han sa til meg at dette er som historien om Abraham i bibelen. Han visste ikke hvor han skulle, men han gikk i tro. Da hadde jeg fylt 19 år dagen før. Jeg visste at Gud ville at jeg skulle til Norge, men jeg visste også at det ville være krevende.

Jennifer var 10 år da hun flyttet fra Chile til Spania. Her er hun….. og sammen med……..

Mor som ba
Jennifer var 10 år gammel da hun og familien flyttet fra Chile til Spania. Da hadde hun allerede byttet skole seks ganger på grunn av jobben til faren. Under den økonomiske krisen som rammet Chile i år 2000, mistet hennes far en god jobb i mattilsynet, med stort ansvarsområde. I denne prosessen bestemte foreldrene seg for å flytte til Barcelona. Det ble en tøff overgang for hele familien. Men Jennifer hadde en mor som ba, og som lærte barna sine å be.

-I Barcelona kom jeg delvis inn i en internasjonal kjent gjeng som ikke hadde et godt rykte, uten å nevne navn, denne er fortsatt kjent. Vold, festing, rus og et okkult mørke dominerte dette miljøet, forteller hun.

Sterk gudsopplevelse
-Men mamma hadde en sterk tro, og hun bad for oss barna. Og plutselig kjente jeg at Gud begynte å dra på meg med en sterk kjærlighet. Da jeg var 13 år, fikk jeg en Gudsopplevelse på rommet mitt. Det var som om Jesus sa til meg at om jeg hadde vært helt alene på jorden, ville Han ha kommet bare for meg, og betalt for mine synder. Det var som et klikk, noe falt på plass inne i meg. Jeg sluttet i gjengen og brukte friminuttene på skolen til å snakke om Jesus og be med folk. Jeg fikk et evangelist-hjerte og lengtet etter at mennesker måtte få høre om Jesus. Jeg hadde ikke hatt fred som barn. Men det første som skjedde med meg den dagen, som 13-åring, var at jeg fikk en fred som jeg aldri hadde kjent på før, og jeg ville at andre skulle få oppleve det samme!

Men selv om Jennifer ikke var i tvil om at Gud var med på reisen deres til Norge, gikk hun fremdeles gjennom flere krevende år.

-Men jeg følte at Gud formet meg og viste meg hvem Han er i denne prosessen. Man har ikke venner og man føler seg utenfor. Målet mitt var å gå på bibelskole. Så jeg begynte å lære meg norsk. Jeg brukte mye energi på det. Språk var vanskelig for meg. Jeg hadde fått dårlige karakterer på skolen, delvis på grunn av all flyttingen, men også grunnet andre utfordringer. Jeg hadde aldri klart å lære meg katalansk muntlig, eller engelsk. Så sa jeg til Gud at jeg klarer ikke dette, jeg har null tro på meg selv. Men så åpnet jeg Bibelen, og der stod det: «Gjør klar hesten til stridens dag, men det er Herren som gir seier.» Ordspr. 21:31. Da bestemte jeg meg for å gjøre min del og å stole på at Gud ville gjøre sin. Jeg begynte å jobbe hardt med å lære norsk, og så etterhvert hvordan jeg fikk gode karakterer. For meg var det et mirakel, ler hun.

Etter at Jennifer flyttet til Norge fikk hun etterhvert nøkkelvenninnen Siri Tuen Viveldi. Her fra 2015.

Får nøkkelvenn
Så begynte Jennifer å be om at hun skulle få venner. Etter kort tid fikk hun det hun kaller en nøkkelvenn.

-Hun spurte stadig om jeg ville være med der hun selv skulle. Hun tok meg med til Oase konferansen, og det førte til at jeg jobbet for dem i fire år som frivillig! Hun var heller ikke flau om jeg snakket dårlig norsk. En nøkkelperson snakker til deg, ikke om deg. Her er det to parter som spiller inn. Det er ikke nok å bare ønske å bli inkludert og gjøre ditt beste for å lære språk og kultur, den andre personen må også inkludere deg.

Var det vanskelig å få norske venner?
-Ja, og da min første venninne, Siri, som var nøkkelvennen, flyttet, tenkte jeg at jeg trenger kristne venner, også begynte jeg å be, «Gud gi meg kristne venner». Og det er ikke slik at en kun sitter og så får man kristne venner. Jeg begynte som frivillig i Maritakaféen etter at jeg hadde lært norsk. Det var der jeg fikk mine første gode venner, inkludert han som en dag skulle bli mannen min.

Krevende dager
Jennifer bar på en drøm om å bli kunst- og håndverkslærer, men det virket helt umulig. For å komme inn på lærerstudiet, måtte hun først ta Bergenstesten i norsk, så fullføre studiekompetanse deltid i løpet av fire år, og få gode nok karakterer til å komme inn på lærerstudiet.

-Man hører at Gud er med og velsigner, men det betyr ikke at det ikke også er mange krevende dager. Jeg fikk beskjed av NAV at jeg måtte få en jobb og selv betale for norskkurs, som på den tiden kostet 4000-5000 kroner. Men fordi jeg ikke kunne norsk, fikk jeg jo heller ikke jobb. Men jeg fant en barnehage som ville ha meg som assistent. Der jobbet jeg gratis de første 6 månedene, mens jeg lærte meg norsk, og så fikk jeg betalt og fast stilling.

Jennifer ble etterhvert  22 år, men hun hadde fremdeles en lang reise foran seg. Hun fikk en ekstra jobb i en kantine, der hun jobbet 3-4 timer hver morgen før hun gikk til barnehagejobben. Deretter reiste hun hjem for å studere norsk på egenhånd, mens hun hjalp lillebroren med lekser på språket hun selv holdt på å lære seg.

-Da jeg sluttet i barnehagen etter 3,5 år, hadde jeg spart opp litt penger. Da pleide jeg å dra med buss inn til Oslo på kveldene for å ta det offisielle norskkurset, slik at jeg kunne ta norsktesten for å få lov til å begynne på de fire årene med studiekompetanse. På grunn av at jeg hadde lest så mye på egen hånd, klarte jeg å ta prøven på tre måneder, det var fantastisk. Jeg forteller hvor krevende dette var, fordi det er så mange historier der ute, mange folk som er i samme situasjon som jeg var.

Feiret med treplanting
Deretter fullførte Jennifer studiekompentanse på dagtig i løpet av de neste fire årene,  mens hun også jobbet på SFO, som lærer, som assistent, var aktiv i arbeidet til Maritastiftelsen, og en menighet i Sandvika. Deretter fulgte tre år på lærerstudiet, som hun fullførte i fjor. Da var hun blitt 30 år.

-Så derfor feiret jeg skikkelig når jeg endelig fullførte lærerstudiet. Det var stort, og mannen min kjøpte et tre til meg som vi kunne plante i hagen. De som kjenner meg vet hvor stort dette er for meg, og hvor lang veien har vært. Fullført utdanning er stort for alle, men for meg var det kjempestort på grunn av utfordringene mine på skolen, på grunn av at jeg er innvandrer og måtte lære meg norsk, og lese og skrive oppgaver. Så når jeg drar på jobb nå, og kan jobbe med å lære bort keramikk og ta fri en dag eller to uten at det er press om å måtte være der, er det stort for meg. Så det feirer jeg.

Hvordan ser du på deg selv i dag, etter 12 år i Norge?
-Det med å være innvandrer er vanskelig. Det er ikke alltid at jeg ser på meg selv som en innvandrer. Men jeg kan se at andre gjør det. Jeg vet at det er ikke dårlig ment, men jeg føler meg ofte plassert i en bås. Jeg kommer ikke herfra, men jeg føler meg så hjemme her.

Om du kunne gi et råd, hva ville du si?
-Det rådet må jeg gi meg selv også, ler hun.

-Men vær en nøkkelperson når det trengs. Bli venn med en person som ikke er fra Norge, som du ser er alene. De kan ha mange venner fra andre land, men de trenger en norsk venn som kan vise dem kulturen, og ikke minst tolke den norske kulturen for dem. De har en sekk som er tung å bære, og vi trenger litt ekstra forståelse eller tålmodighet. Hvis barna til innvandrerne ikke får de beste karakterene, kan det være at barnet har foreldre som ikke kan så godt norsk. Da kan de ikke hjelpe barnet.

-Slik var det med mamma og min yngre bror, han trengte hjelp, men mamma klarte ikke å hjelpe ham med leksene. Men da var jeg der og kunne steppe inn. Inkludert det å sende meldinger til læreren. Men hva om jeg ikke hadde vært der? Da hadde ikke broren min fått hjelp i det hele tatt. Og når jeg tenker på mamma, så har hun jobbet hardt i mange, mange år og så kommet hjem og samtidig forsøkt å lære norsk. Hun måtte lære seg bedre norsk før hun fikk en fast jobb. Og det fikk hun endelig nå, en fast jobb. Tenk, etter 12 år! På tross av at hun har fybromyalgi, har hun måttet vaske i mange timer med store smerter, for det var den eneste jobben hun kunne få. Også kom hun hjem etter det og måtte lese norsk på kveldene. Dette er virkeligheten for mange.

Jennifer fikk oppfylt drømmen sin og har startet et keramikkverksted i Oslo sentrum. Her har hun fått flere fine samtaler om tro.

Drømmen
Men historien ender ikke der. Allerede samme året som Jennifer er ferdig med studiene, åpner hun sin egen bedrift. Et keramikkverksted midt i sentrum av Oslo, noe hun aldri hadde trodd var mulig for noen år siden.

-Vi fant et lokale midt i Oslo sentrum, som trengte “litt” oppussing. Det ligger i gaten nedenfor Citykirken, som tilhører OKS. Vi fikk leie det for en ganske god pris. Det hadde ikke vært vasket ned på over 30 år, så mannen min og jeg jobbet hele sommeren i fjor, også åpnet vi 1. august, 2022. Jeg ga verkstedet navnet; Viarte Verksted, “Vi” for fellesskap og “arte” for kunst på spansk, to ting som betyr mye for meg.

Keramikkverstedet er lagt opp slik at folk kan drive selvstendig arbeid, men også ha felleskap om de ønsker det.

-Jeg holder kurs, men folk kan også bli medlemmer og bruke lokalet når det passer dem. Vi brenner keramikk to ganger i uken, har dreieskiver, ulike typer leire, glasurer og fagbøker så man selv kan lese seg opp. Vi legger opp til at man kan jobbe selvstendig, samtidig som det er et fellesskap der det er lagt til rette for gode samtaler. Måten jeg nå kan jobbe på gir meg mulighet til å være her på Unådd konferansen eller til å reise til f.eks. til India på misjonstur. Det er veldig spennende. Jeg møter folk som jeg ikke ville ha kommet i kontakt med om det ikke var for verkstedet. Jeg har også fått flere fine samtaler om tro. Det fine er at jeg på min arbeidsplass kan bestemme hva jeg prater om, for jeg driver det jo, ler Jennifer.

–Så for meg er også arbeidet i verkstedet en tjeneste. Dette er oppfyllelsen av drømmen min, en reise som tok 12 år!

Jennifer har kalt kunstverkstedet sitt for «Viarte Verksted. -“Vi” for fellesskap og “arte” for kunst på spansk, to ting som betyr mye for meg, forklarer hun.

Kilde: Troens Bevis bladet for oktober, 2023

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.

Se møtene fra Sommerstevnet her