-Da de fem ungene begynte å gråte, sa jeg: «Nå er det ikke tid for å gråte! Vi må be!» Olaug Gundersen fra Mandal har opplevd kraften i bønn!

av Harald Mydland,  Foto: privat

Olaug Gundersen fra Mandal har flere ganger opplevd kraften i bønn til Gud.

-Det var om kvelden den 16. april 1988. Hele familien var samlet i hjemmet vårt like ved Imesletta øst for Mandal. Min mann, meg selv og noen av barna. Jeg satt ved vinduet, og ble plutselig øyenvitne til den fryktelige kollisjonen, som fant sted like utenfor stuevinduet.

-En diger lastebil i motgående fil, skar plutselig over på motsatt side av veien og frontkolliderte med en liten personbil. Personbilen ble totalt smadret. Ungene begynte å gråte høylytt, men jeg utbrøt: «Nå er det ikke tid for å gråte! Vi må be!» Vi ba lenge til Gud om Hans beskyttelse for de som var involvert i ulykken, og at Han måtte bevare livene deres.

-Vi visste på det tidspunkt ikke hvem som var involvert i ulykken, eller hvilken tilstand de befant seg i. Vi bare satte vår lit til Gud og Hans makt, minnes Olaug.

-En måned senere, like etter 17. mai, kom jeg over et oppslag i Fædrelandsvennen. Det var bilde av ulykkesbilene i avisen, samt Marit Rasmussen, daværende rektor ved TBBMI i Sarons Dal, og de to russiske pastorene som var med i den minste bilen. Alle overlevde, men to av dem var livstruende skadd. Vi fortsatte med å be og takke Gud for de involverte i ulykken, da vi forstod at det gikk framover med dem.

Faksimile fra avisen Fædrelandsvennen med reportasje fra ulykken ved Imesletta øst for Mandal.

Så huset i et syn
-Fem måneder etter ulykken skjedde det noe høyst uventet en dag. Da stoppet plutselig en bil i tunet. Det stakk ut noen ledninger fra bilen, og jeg trodde først det var folk som ville selge støvsugere.

-Det var Marit Rasmussen og Sergej Nikolajev, den ene russeren. Han satt i rullestol og var delvis lam fra livet og ned. Han trodde aldri at han noen gang skulle kunne gå igjen. Marit sa: «Vi har kommet for å takke deg for at dere ba for oss!» Jeg kjente ikke Marit på det tidspunktet. Jeg spurte forundret: Hvordan kunne dere vite at vi ba for dere?»

De fortalte at Gud hadde vist Sergej huset vårt i et syn. Gud hadde åpenbart for ham hvordan vi ba til Gud for livene til dem som var involvert i ulykken. Det var jo ikke lett for ham å kjenne huset vårt igjen, men da de kjørte langsomt forbi, sa Gud til Sergej: «Her er huset!» Det var en mektig opplevelse, forteller Olaug. De av ungene som var hjemme, fikk også høre historien. Alle ble mektig berørt.

-Sergej kunne ikke komme inn i huset, men ble sittende i rullestolen. Han kom rett fra opptrening og rehabilitering på Kongsgård i Kristiansand. Han var tørst og ba om et glass vann. Da jeg gikk inn for å hente vannet, hørte jeg en stemme si: «Om du bare gir den mannen et glass vann fordi han er en profet, skal du aldri miste din lønn!» Jeg var alene inne.

-Jeg var ikke vant med å høre stemmer, og hadde aldri opplevd noe lignende før. Men du vet, legger Olaug til: «Skulle alle de du ba for komme hjem til deg og takke, kunne du jo bli hovmodig!» Sergej spurte om vi kunne fortsette å be for han, at han måtte få førligheten igjen i beina.

Marit Rasmussen minnes kollisjonen og det som fortløpende skjedde:

«I det øyeblikket kollisjonen skjedde, husker jeg at jeg snudde meg for å sjekke om vi levde, så var ambulansesjåføren der og sa disse ordene: “Her finner vi ingen i live.” Da svarte jeg “Her lever vi alle tre.”
Etterhvert så fikk jeg vite om Olaug som var den som tilkalte ambulansen og da barna begynte å gråte ved det så på vegen i nærheten av huset, og de ordene hun sa til dem:
«Nå er ikke tid for å gråte nå er det tid for å be!» Med engang dette skjedde, hadde Gud
tatt ut Olaug til å handle og til å be!»

Hun var den Gud brukte denne lørdagsettermiddagen og vi som ble skadet lever ennå i tjeneste for Herren!
Herren velsigne deg Olaug!»  

Marit Rasmussen fikk fortsette i tjenesten selv etter ulykken. Her er hun med en bok hun har skrevet om sitt innholdsrike liv, som heter, «Mot alle odds».

«I can run, I can run!”
-En dag i 2002, 14 år etter ulykken, fikk jeg en ny overraskelse. En buss stoppet utenfor huset vårt, og ut kom det som skulle vise seg å være en gruppe bibelskoleelever fra Russland, som skulle til Sarons Dal. De tok først bilde av huset, og kom deretter inn i stua vår, forteller Olaug.

-Sergej Nikolavej kom også, og han ropte: «Olaug! I can run, I can run!» Gud hadde mirakuløst helbredet ham og nå kunne han gå. Det var helt utrolig! På det tidspunktet hadde min mann vært død i noen måneder. Vi hadde en fin bønnestund der og da. Sergej lovte å be for meg, slik jeg hadde bedt for ham.

-Jeg har selv opplevd helbredelser etter dette. For et halvt år siden hadde jeg et stygt sår på leggen som ikke ville gro. Jeg måtte på legekontoret to ganger i uken, og skiftet omslaget på såret hver dag. På et møte her i Mandal vitnet jeg om ulykka med Marit Rasmussen og russerne, og fortalte om såret på foten. Predikanten la hendene på meg og ba til Gud om helbredelse. Jeg kjente en sterk varme gå gjennom kroppen min. Beinet var glovarmt hele kvelden etter at han ba.

Olaug Gundersen på ulykkesstedet ved Imesletta sør for Mandal. Huset hun bodde i ses i bakgrunnen til venstre.

Mirakuløst helbredet
-Jeg vågde ikke å ta av bandasjen før jeg oppsøkte legen, men da jeg kom på kontoret hans mandagen etterpå, var såret godt igjen. «Det har skjedd et under», sa legen. «Ja, det har det», svarte jeg. «Såret har jo grodd». «Det er på grunn av salven du fikk», sa legen. «Nei», svarte jeg. «Den har jeg ikke hentet ut enda».

-For noen år siden ble jeg helbredet for svulst på hjernen. En predikant ba for meg, og da jeg tok MR etterpå var svulsten borte.
-Gud er god, og Han har vist meg at det er kraft i bønn! Jeg takker Gud hver dag for barna mine, og våre 21 barnebarn og 3 oldebarn. Jeg har hatt kontakt med Marit etter dette. Hun har sendt meg boka si som handler om livet hennes.

Olaug bor i dag i koselig leilighet i Mandal sentrum. Hennes datter bor i barndomshjemmet ved Imesletta, som rommer minnene om den voldsomme kollisjonen som fant sted en vårdag i 1988.

Kilde:  Troens Bevis bladet februar, 2023

 Bli inspirert og få et gratis abonnement på Troens Bevis bladet.

Du kan være med å støtte misjon og gi mennesker nytt håp for sine liv