Frode og Ailen: Med hjerte for Israel

Publiceret 16. december 09:15, 2021 under Sommerstevnet by Bente R. Thakre

Frode og Ailen M. Wisnæs er et radarpar under Sommerstevnene. Barna har hjulpet til på Planetene, og ekteparet har hatt ansvaret for både møteverter og vakter. Men nylig tok de et utradisjonelt valg. Nå jobber de som frivillige i Israel og har opplevd både korona-epidemien og rakettangrep. Men de angrer ikke.

I 202o tok dere en ganske uvanlig beslutning. Ungene var ute av redet, og dere satte firmaet deres på vent. Fortell, hva har skjedd i løpet av det siste året?

Ailen: -Ja, det er litt utradisjonelt når man har passert 50 år og plutselig bestemmer seg for å reise ut. Men Frode har bært på et kall til Israel siden han var 5 år.

Frode: -Det var i tiden da Moshe Ben Shmuel reiste rundt i Norge. Foreldrene mine var på møte med han, og tok med hjem en singel plate der han fortalte sin egen og Israels livshistorie. Da gikk det en pil inn i meg, og den sitter der fremdeles.

Ailen: -Da jeg traff Frode, og vi skulle gifte oss, hadde jeg aldri truffet noen som var så seriøse, men så lite romantisk i sitt forhold til Israel. Mange over romantiserer nok Israel litt i forhold til virkeligheten. Jeg skjønte at skulle jeg gifte meg med han, kom vi til å flytte til Israel på et eller annet tidspunkt. Etter litt selvransakelse fant jeg ut at det også lå i mitt hjerte.
Årene gikk, og de var travelt opptatt med barn og jobb. De var også trofaste medhjelpere på Sommerstevnene. Så fikk de plutselig lese om arbeidet til organisasjonen «Hjerte for Israel», og følte en sterk sanksjon for dette arbeidet.

Ailen: -Men jeg var syk og jeg var ikke i stand til å gjøre noe slikt. Så kommer et ektepar til oss med en søknad og sier at dette kunne være en jobb for dere! Dette skjedde hvert eneste år når de utlyste stillingen for bestyrer og de skulle ha et nytt ektepar der nede, da kom noen til oss med jobb søknaden. Men vi kjente hver eneste gang at nei, det er ikke nå. Men fjerde gangen dette skjer, kjenner vi at nå skal vi søke. Det gjorde vi, og nå er vi i Israel!

Frode og Ailen sa ja til å bli bestyrerpar på “Hjerte for Israel”, som er drevet av Pinsevennene. Der kommer det frivillige som er med på forskjellig hjelpearbeid knyttet opp mot EITANIM, et større sykehus utenfor Jerusalem.

Hva sa dere ja til?
-Vi sa ja til å være bestyrer for volontører for et frivillig arbeid som ønsker å bidra praktisk og humanitært for det jødiske folk. For det meste kan vi være oppe i 20 volontører som til enhver tid er i arbeid. Vi legger til rette så de har et sted å bo, har mat og hva de skal gjøre. Vi blir bindeleddet mellom fire steder der de kan jobbe, og organisasjonen. Og vi passer på at de har det fint og sosialt, kan være med på møter og bønnemøter, og at vi kan reise på turer og se landet. Det er vår primære oppgave. Men det ble ikke helt sånn, ler ekteparet.

To uventede ting skjedde. Først kom korona-epidemien. Og deretter 11-dagers krigen med rakettangrep fra Gaza.

-Så det var ingen volontører for oss å lede, kun oss, ler de igjen.

Ailen: -Det ble en veldig rar setting. Vi kunne ikke reise rundt i landet. Vi kunne ikke besøke naboer. Vi kunne ikke gjøre noe annet egentlig enn å gå på butikken eller å reise på jobb. Alt var stengt, bortsett fra dagligvare butikker og apoteket. Det var litt morsomt å sitte å høre på alle klagene fra Norge, når vi hadde mye strengere tiltak å leve med i Israel.

Hva arbeider dere med?
Ailen: -Vi jobber på EITANIM, et psykiatrisk sykehus med en ganske stor barneavdeling. Der behandles både arabiske og jødiske barn. Og jøder og arabere jobber der. Fordi psykiatrien fremdeles er skambelagt i Israel og ikke så høyt prioritert, får ikke dette sykehuset så mye statsstøtte. Alt arbeidet vi gjør er derfor for at de som bor på sykehuset over lengre perioder, faktisk skal få et bedre tilbud. Så organisasjonen vi jobber for har bygd svømmehall, ballbinge, dyrehage, grillplasser, aktivitetssenter, treningssenter, og pårørende senter i løpet av de siste 35 årene. Men selve organisasjonen har vært i Israel siden 1946.

Ekteparet har bygd ferdig et venterom, de har jobbet på barneavdelingen, og flyttet en dyrehage. Sykehuset har nå fått mer tilskudd fra staten, så det blir bygd nye, store avdelinger. Derfor måtte også mye flyttes.

-Så det vi har gjort dette halve året, er altså å flytte en dyrehage, smiler Ailen.

-Og bygge den opp på nytt. Siden vi har vært i dyrehagen, har det vært mye kontakt med ungene, det har vært veldig herlig. Det er egentlig en terapi-dyrehage. Og det har vært helt fantastisk å være vitne til hvor flinke helsepersonellet er med barna på sykehuset. Den gode samtalen, gode klemmer, kjærlighet og omsorg. Å se hvor dyktige de er med barna, er kjempeinspirerende. Vi er blitt kjempeglad i ungene og de som jobber der.

Her er Ailen med og river taket og tar vare på materialene til det psykiatriske barnesykehuset som skal flyttes.

Hva er den største overraskelsen med å være i Israel, minus korona-tilstanden?
Ailen: -Det er hvordan hele samfunnet er bygd rundt familien. Det er styrken i det jødiske samfunnet som jeg tenker vi kan dra inn i våre rekker. Også er det forholdet til naboer. Vi i Norge kan ha litt antenner. Men det er akkurat som om de ikke tenker slik i Israel. Du er jo naboen min, og da må vi hjelpe hverandre. Det er en lojalitet overfor familie og naboer som har overrasket meg enormt. Det er store forskjeller mellom sekulære og religiøse jøder, men de forsvarer hverandre overfor utenforstående.

Frode: -Ett eksempel er en lørdag morgen da vi var på vei ut til en strand. Da jeg skulle låse porten, hører jeg plutselig en stemme gebrokkent rope: «Kom kom», mens en mann veiver med handa og viser vei. Vi går inn i et hus, og der blir vi høflig ønsket velkommen av sønnen. Så blir jeg spurt om å trykke på knappen på lufteanlegget, for den hadde de ikke fått på. De var religiøse, det var sabbat, og det å trykke på den knappen ble regnet som arbeid. Ergo henter de en ureligiøs «hedning» som kan gjøre det for dem. Da begynte jeg å forstå hvordan ting henger sammen, blunker han.

Ailen: -De sekulære jødene sier bare at det er deres plikt å hjelpe de religiøse, og klager ikke. Den lojaliteten overrasket meg mest. Jeg tenker vi ville heller ha klaget litt, ler hun igjen.

-Spørsmålet vi får om igjen og om igjen er hvorfor er dere her når dere kunnet vært hjemme og tjent penger? Da sier vi at vi er her fordi vi elsker det jødiske folk, og vi elsker Israel. Da begynner de å gråte, inkludert voksne mannfolk. Det er dessverre ikke hverdagskost å høre for en jøde. «Er det noen som elsker oss?», spør de litt tvilende. Da kan vi si at ja, det er mange som står med det jødiske folk, mange som elsker dere. Mange Jesustroende som elsker dere.

Hvordan opplevde dere de 11 dagene med rakettangrep i mai?
Frode: -Vi var på jobb. Klokken var 18:00, og vi stod ute i dyrehagen da vi hørte flyalarmen gå. Jeg i min enfoldighet tenkte at da går alarmen over hele Israel, og her er vi trygge. Men det var vi ikke.

-Det gikk ett minutt, så smalt det. Da traff den første raketten 200 meter unna. Trykkbølgen traff oss hardt. Vi stod midt i en sirkel av raketter som ramlet ned rundt oss. Den første falt ned rett foran sykehuset. Den neste som kom traff en kibbutz som lå bak sykehuset. Vi så røyken velte opp. Det var fire raketter som kom rett etter hverandre. Du rekker ikke å tenke, føle noe, reagere. Det bare dundrer rundt deg. Veldig mange ba for oss, og i ettertid fikk vi masse meldinger fra mange vi ikke kjente, helt fra Frankrike. Men jødene er jo dessverre vant til angrep og krig. De vet hva de skal gjøre når alarmen går og de er ute. Da skal de legge seg ned inntil en mur og gjemme hendene bak nakken. Og de har lært at en skal sitte 15 minutter i bomberommet etter angrepet er over. Og at en ikke skal låse porten eller døren om du er i en slik situasjon, for alle har rett til å gå fra gaten og inn i ditt hus for å søke beskyttelse. De kjører bil med vinduene nede, så de kan høre om flyalarmen går. Vi lærte mye, og hva vi må gjøre i ettertid om vi er utsatt for et nytt angrep.

Ett av bildene Ailen la ut på Facebook fra Israel etter rakett angrepet i mai. Langt fra alle rakettene ble stoppet av Iron Dome, og gjorde stor skade.

Dere reiser ned nå igjen etter Sommerstevnet i år. Er det ikke skremmende når dere har vært igjennom en krig?
Ailen: -Jeg opplevde nesten at jeg sviktet dem når jeg reiste hjem til Norge. Hjertet mitt er så sterkt i Israel. Naboene er blitt mine, og jeg vil stå med dem.

Frode: -Det er et alvor i det. Vi vet at det kan smelle til. Men samtidig så er dette et kall vi har, å stå med det jødiske folk. Så det er en større drivkraft enn at det kan smelle på nytt. Vi følger kallet vårt, også får vi stole på Gud. Vi vet at vi er der vi skal være for nå.

Til slutt, hva er mest annerledes med å feire julen i Israel fremfor Norge?
-Å feire jul i Israel er veldig annerledes enn å feire jul i Norge fordi det finnes ikke noe som påminner deg om julen. Ingen julemusikk i butikken, ingen julereklame, ingen som baker pepperkaker som dufter godt og ikke pinnekjøtt i butikken. Da står en igjen med hva en egentlig tror på. Takknemligheten over at Gud sendte sin sønn til verden stiger opp i våre hjerter, og ut fra dette setter vi oss rundt middagsbordet på julaften og feirer JUL. GOD JUL!