Saad og kona måtte flykte i all hast fra Irak, men i Norge fikk de mer enn beskyttelse fra forfølgerne, de fikk møte en Gud som var nådig og kjærlig.

Kona til Saad er gravid og på vei til en rutine undersøkelse hos legen. Hun og Saad har vært gift i fem år, og er overlykkelige over at de endelig venter barn. Hun har akkurat gått ut av huset i Baghdad da hun blir dratt inn i en bil. Her begynner marerittet som varer i over en uke. Hun blir utsatt for grov vold og regelmessig voldtekt. Hun mister barnet sitt mens overgrepene fortsetter. Saad går i spenning og venter på å høre fra kidnapperne. Alle vet hva som har skjedd når Saads kone ikke kommer hjem. 

Men Saad mener at denne kidnappingen ikke bare handler om løsepenger. Han tror ikke at hans kone er et tilfeldig offer. Selv har han arr etter kuler i kroppen og er heldig som fremdeles er i live.

Grensevakt
Når krigen i Irak begynner i 2003 jobber Saad på en flyskole som flymekaniker. Flyskolen er eid av en av Saddam Husseins sønner, og Saad mister jobben, men er også redd for at han skal bli arrestert siden han jobbet for Saddams sønn. Gjennom kontakter får han en ny jobb som grensevakt mellom Irak og Iran. Han er ansatt i et privat sikkerhetsfirma som har fått kontrakten med å kontrollere denne grenseovergangen. Etter en stund oppdager Saad at både personer, narkotika og våpen blir smuglet over grensen mens vaktene ser en annen vei. Han får beskjed av sjefen om å ikke bry seg. Men da store raketter blir smuglet over grensen fra Iran til Irak, blir Saad bekymret for familiens sikkerhet i Baghdad. Rett i nærheten ligger en amerikansk militær base. Han går omsider til den amerikanske basen og forteller hva som skjer. Dette blir ikke godt mottatt av sjefen til Saad, og han må rømme mens kulene hagler etter han.  Han klarer seg og reiser hjem til Baghdad, men får stadig trusler. Derfor tror Saad at kidnapperne er blitt peilet inn på kona hans, som ikke ønsker å stå frem med navn av frykt for represalier, av hans tidligere arbeidsgiver, selv om kidnapperne forteller henne at hun er tatt fordi hun ikke er en god muslimsk kvinne, hun gikk ikke med hijab.
 
Bombe
Saad forteller at når hans kone blir løslatt etter at han har betalt pengekravet, går de i skjul hos en venn. Plutselig får Saad en telefon med beskjed om å se på nyhetene. Huset deres er blitt bombet. Alt de har igjen av verdier er en del av gullsmykkene til hans kone som kommer fra en velstående familie.  Hun selger smykkene, og Saad gir pengene til en kontakt som skal prøve å få dem ut av Baghdad.

– Og plutselig sitter vi på et fly til Norge, det var nesten utenfor vår fatteevne, forteller Saad.

Han og hans kone sitter inne på kontoret til Miracle Channel i Sarons Dal der Esther oversetter fra arabisk.

Jeg spør Saads kone hvorfor hun ikke gikk med hijab, og hun svarer at hun vokste opp i en muslimsk familie, men var ikke spesielt religiøs av seg. Hun hadde studert på universitetet og ønsket bare å være en vanlig, ung kvinne.  

Vil bli jøde
– Da vi landet i Oslo var min første tanke at jeg ville konvertere til en annen religion, jeg orket ikke lenger å være muslim etter det ekstremistene hadde gjort mot meg. Jeg tenkte at jeg kunne kanskje bli jøde fordi de også trodde på Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Å bli en kristen var utenkelig for jeg hadde hørt at de tilbad tre guder og at en av dem var en mann!

Hun forteller at hun oppsøkte en synagoge, og ble vel tatt vel imot av en noe forundret Rabbiner. Hun blir sendt hjem med lesestoff om jødedommen og rådet til å bruke god tid på å tenke igjennom valget før hun konverterer til jødedommen.

På samme tid begynner hun å se på et arabisk TV-program som etter hvert er blitt beryktet i den islamske verden. Zakaria Boutros, en kristen munk, konfronterer åpenlyst Islam med kontroversielle emner.

 – Jeg ble veldig fasinert av dette programmet. Men tre dager før jeg skulle tilbake til synagogen og fortelle Rabbineren at jeg ville bli en jøde, hadde jeg den samme drømmen tre netter på rad. Jeg drømte at jeg så Jesus på korset, og at jeg var der sammen med Han. Og uten at jeg vet noe om Jesus, våkner jeg opp den tredje dagen og sier til Saad at jeg vil bli en kristen. Så ringer jeg stasjonen som sendte TV-programmet med den kristne munken. Der får jeg prate med en tidligere muslim fra Irak. Han leder meg til Kristus, og setter meg i forbindelse med en annen kristen kanal, Miracle Channel, forteller hun.

Beundret de kristne
Og hvordan reagerte du, Saad, da din kone fortalte deg at hun ville bli en kristen?

– Egentlig så var nok jeg mye nærmere kristendommen enn det hun hadde vært, mener Saad.

Han forteller at da han vokste opp hadde familien hans kristne naboer som han ble gode venner med. Han var ofte på besøk hos denne familien, og han likte friheten og gleden han så blant dem.

– Jeg la merke til at hele familien var samlet i stua når jeg var på besøk, noe som aldri ville ha skjedd i et muslimsk hjem blant våre venner i Baghdad.  De spilte spill, det var mye latter, og alle var inkludert i diskusjonene. De var også ærlige og hadde et godt rykte på seg.  Slik fikk jeg innsyn i hvordan de kristnes tankegang skilte seg fra min egen familie, husker Saad.

Så da hans kone tar imot Jesus, gjør Saad det samme.

Nytt liv i Kvinesdal
Hans kone fortsetter å få oppfølging fra Miracle Channels oppfølgingskontor, og begge to tar brevkurset ”Det Nye Liv” på arabisk.  På den tiden blir de også flyttet til asylmottaket i Kvinesdal. De blir snart invitert til å bli med i en bibelgruppe for asylsøkere og innvandrere av den sudanske kvinnen Grace Wenepai Enosa. Men dagene hjemme er lange for asylsøkere, og Saads kone bruker mye av tiden til å se på Miracle Channels satellittsendinger. Overraskelsen er enorm da hun oppdager at Miracle Channel kommer fra Sarons Dal i Kvinesdal.

– Nå går vi i en bibelgruppe med flere andre. Der har vi et varmt og fint felleskap, og vi ber for hverandre. Noe av det mest fantastiske å oppdage som kristen er at det er rom til å stille spørsmål og diskutere troen, det kunne vi aldri gjøre før, forteller begge to.

Frykten forsvant
De legger også til at det var ikke helt smertefritt på asylmottaket da andre der oppdaget at de gikk i kirken og var blitt kristne.

– Først ble jeg veldig redd, for det er jo det vi frykter i Irak, der er det ikke lov å skifte religion, forteller Saads kone.  

De har et par ubehagelige episoder, der blant annet sykkelen deres blir kastet i elva, men de bestemmer seg for å ikke la seg kue.

– Da jeg tok mot til meg og sa, ”hva så om vi er blitt kristne? Det har vi lov til i Norge og det angår ikke dere,” stoppet plagingen. Men det mest fantastiske var at frykten min også forsvant når jeg våget å stå opp for min tro, sier hun.

– Også opplevde vi at noen snille mennesker gav oss to sykler i stedet for den ene vi hadde som endte i elva, så det ble en velsignelse ut av det hele for oss, er begge samstemte i.

Usikker fremtid
Saad nikker bekreftende.
– Vi gir aldri fra oss troen som vi nå har. Vi vet ikke ennå om vi får oppholdstillatelse i Norge. Dersom vi blir sendt tilbake til Irak, er jeg sikker på at vi blir fengslet eller drept.  Både på grunn av det som skjedde før vi reiste, men også nå som vi er blitt kristne.  Det er ikke hemmelig, og familiene våre vet om det. Men vi har lagt vår sak i Guds hender, og vi håper og ber om at vi får bli her i Norge.

De forklarer at noe av problemstillingen som asylsøkere er at passet og papirene deres blir tatt fra dem når de ankommer landet. Dersom de får avslag og blir sendt tilbake, får de ikke papirene utlevert før de går av flyet i Irak. Dermed har de heller ikke anledning til å søke om asyl i land utenfor Europa.

– Da vi kom ba vi de norske myndighetene om beskyttelse, og det har vi fått og er veldig takknemlige for. Men nå har vi også møtt en kjærlig og nådig Gud, og det er det største som har skjedd med oss, sier Saad.