Rune Edvardsen forteller fra sin siste reise om et møte med en ung muslimsk jente på Zanzibar. Det er det møtet som har gjort størst inntrykk på ham i året som gikk. Han innleder med å si at mange av oss er redde for muslimer. Hvordan er de egentlig?

– Jeg møtte ei ung muslimsk jente. Hun bodde i en landsby sammen med sine syv mindre søsken og sin bestemor. Hun viste meg huset de bodde i – hvis man kan kalle det et hus. I taket var det et 2 meter langt hull.  Så viste hun meg rommet der de sov. Der lå det syv barn som i en bylt. De var yngre enn henne og de var hennes ansvar. Jeg så hvilken byrde dette var for henne. Bestemor sov i et eget «rom».

Hun hadde fått slag og snakket usammenhengende og uforståelig. Mor hadde blitt sendt på sykehus, for en tid tilbake. Siden det hadde ingen sett henne. Faren hadde dødd året før. Så nå var det denne unge jenta på 15 som hadde ansvaret for familien.

Hva gjorde hun? Jo, hun gikk rundt til naboer og spurte om de hadde noen klær hun kunne vaske. Så fikk hun litt her og litt der. Jeg spurte henne hva hun ville bli når hun ble stor. Da svarte hun at hun ville bli en som hjalp andre.

Jeg skjemtes. På vegne av meg selv og over hva jeg kan klage over – og på vegne av oss nordmenn.

Jeg sa til henne at jeg så gjerne ville hjelpe henne. Dersom vi får satt opp et barnehjem der, så skal hennes søsken være blant de første som får flytte inn der. Så stakk jeg til henne noen skilling. Hun tok imot og gjemte dem med en gang. De måtte spares og brukes etter behov.

Dette var ei muslimsk jente. Det var mange av dem i denne landsbyen, med liknende skjebner. Jeg fikk så vondt av dem. Tenk å få bringe Jesus til disse flotte, unge, hjertevarme menneskene. Det skal bli en glede. Slike møter motiverer meg veldig. Det finnes så mange flotte mennesker, også muslimer. Man kan da ikke si at muslimer er farlige. De er mennesker – høyt elsket av Jesus!