Jenta fra Vennesla har kjent på livets oppturer og nedturer. Hun vokste opp i et hjem preget av utfordringer, sykdom og tap, men ser i dag hvordan Jesus aldri forlot henne – selv da hun ikke selv trodde. En tur til Ingen Utelatt sitt nye omsorgssenter i Uganda skulle også vise seg å bli livsforvandlende.

Våren 2024 var Stine Tabita Joreid en av over 20 som reiste på tur med Damer i Byen og Kristiansand Bibelskole til Stiftelsen Ingen Utelatt sitt nye omsorgssenter i Uganda for barn med funksjonsnedsettelser. Selv har hun jobbet 13 år med barn med spesielle behov på Krossen skole i Kristiansand.

-Det var en livsforvandring, den turen kommer jeg aldri noen gang til å glemme. Og den har virkelig endret meg og måten jeg lever på, forteller hun.

Utfordrende oppvekst
Gjennom egne opplevelser har Stine Tabita fått stor sympati for de som kan føle seg utelatt av forskjellige årsaker.

– Jeg vokste selv opp i et hjem med kristne verdier på Vennesla, utenfor Kristiansand. Jeg gikk på søndagsskole og trodde på Gud da jeg var liten, forklarer hun.

-Jeg har en fantastisk Pappa som ofte fikk meg med. Han lærte meg mye, og det gjør han fortsatt. Og mamma betydde veldig mye for meg mens jeg hadde henne. Det samme gjelder lillebroren min, som jeg fikk da jeg var 15 år, og er en stor inspirasjon i livet mitt. Og det er jeg evig takknemlig for!

Men ting endret seg da hun ble eldre. Familien var til tider preget av utrygghet og uforløste konflikter. Foreldrene hennes var aldri gift, og Stine Tabita flyttet mellom ulike hjem, deriblant huset til sin bestemor.

– Jeg følte meg ofte annerledes. Grunnet en intoleranse var det mye jeg ikke kunne spise, og jeg måtte gå på en super streng diett. Det var vanskelig som barn. Jeg tror jeg hadde et sterkt behov for å bli sett, men det ble ikke alltid sånn.

Teamet fra Kristiansand var med på en møteserie i slummen i Kampala mens de var på besøk i Uganda. Det var med på å bli en livsforvandlende opplevelse for Stina Tabita Joreid.

Økende frykt
I ungdomstiden begynte hun å feste og leve et liv langt fra det hun hadde trodd på som barn. Hun søkte trygghet i relasjoner, men opplevde stadig å bli skuffet. Frykten for mørket, døden og det åndelige vokste. Det var flere gode minner fra ungdomstiden, men det var kontrastfylt.

– Jeg ble veldig redd. Brukte alt for mange timer til å se på skrekkfilmer. Det var som om noe i meg visste at det var mer mellom himmel og jord enn det jeg kunne se. Det gav grobunn for en enorm frykt. Så jeg tok avstand fra Gud. Jeg ville leve mitt eget liv og prøve å glemme alt som hadde med Gud å gjøre. Jeg var så redd at noen ganger måtte jeg holde meg for ørene om noen snakket om Gud, legger hun til.

Tung tid
Hun var også i et langvarig forhold som ble preget av usunn avhengighet.

– Vi hadde opplevd så mye sorg begge to. Jeg mistet mamma og bestemor det samme året, og han mistet store broren sin. Vi ble limt sammen i sorgen. Vi var så glade i hverandre og hadde flere fine og minnerike år sammen. Men, vi hadde også mange utfordringer som vi aldri tok ordentlig tak i.

Hun kjente at det riktige var å gå ut av relasjonen.

– Jeg husker så godt at jeg ikke kunne forstå hvordan vi skulle komme oss ut av dette her, vi hadde jo prøvd så mange ganger å gå i fra hverandre. Men, vi ente alltid opp i sammen igjen. Vi støttet oss på hverandre. Veldig ofte når jeg var på vei ut utgangsdøren vår, ble jeg minnet på å be: «Gud, hjelp meg å komme ut av dette, fordi jeg klarer det ikke selv.» Jeg tenker at den bønnen ble begynnelsen på noe nytt.

Stine Tabitas tro begynte sakte å våkne til liv. Hun lengtet etter noe mer, men visste ikke hvordan hun skulle finne veien tilbake.

– Jeg begynte å be, helt enkelt: «Gud, hjelp meg.» Og da begynte jeg å oppleve at Gud svarte på mange plan.

Kontrastene fra tiden før og etter møte med Jesus er store for Stina Tabita. Her får hun en ny venn på besøk i en dyrepark i Uganda.

Tidligere muslim viste vei
Et uventet møte på Snapchat ble vendepunktet.

– En tidligere muslimsk kollega la ut bilde av en bibel. Jeg ble veldig overrasket, og spurte henne: «Leser du i Bibelen nå?» Hun svarte at hun hadde blitt kristen, men kunne ikke si det til familien. Så inviterte hun meg med på et møte til Damer i byen i Kristiansand. Var det noe jeg lengtet etter, så var det en kristen venninne, og jeg sa ja til å bli med.

På møtet ble det spurt om noen ville ta imot Jesus.

– Jeg kjente så sterkt at det skulle jeg. Så jeg rakk opp hånda og ble helt overveldet, og jeg begynte å gråte. Jeg bare visste at noe hadde forandret seg og at livet kom til å bli bedre.
Etter møtet får Stine Tabita god oppfølging. Hun ble med i en bibelgruppe, troen ble sterkere, og gamle sår leges.

– Jeg opplevde at Gud begynte å rydde opp i livet mitt. Festingen, til og med banningen, alt det gamle ville jeg bytte ut med noe nytt og jeg fikk et ønske om å leve annerledes.

Reisefølget som Stine Tabita var på tur med til Uganda i 2024.

Tur åpner nye dører
Men det har ikke alltid vært lett å stå fram som kristen.

– Jeg har alltid vært redd for å være annerledes. Det har fulgt meg siden barndommen. Å si høyt at jeg var kristen, det satt langt inne. Men Gud har gitt meg mer frimodighet, særlig etter at jeg fikk mulighet til å reise og besøke den nye omsorgsbyen til Ingen Utelatt i Uganda.

Det gjorde spesielt stort inntrykk å få være med og redde to barn med spesielle behov ut av forferdelige forhold i slummen.

-Den turen åpnet opp mange nye dører i livet mitt. Det gjorde så sterkt inntrykk. I Norge får disse barna så mye hjelp, men i Uganda, og helt sikkert mange andre steder i verden, blir de ofte gjemt vekk. Likevel så jeg en glede og styrke i barna, og i de voksne som jobbet med dem,  som var helt utrolig.  Jeg ble så inspirert. Vi klager på bemanning i Norge, men der fikk jeg se hva som er mulig, selv med lite, sier hun og legger ikke skjul på at hun ble imponert.

Møte med barna på det nye omsorgssenteret i Uganda ble livsforvandlende for Stine Tabita.

Aldri alene
Troen har også vist seg i små og store velsignelser i hennes eget liv. Etter at hun mistet moren, arvet hun litt penger og skulle kjøpe leilighet. Hun fant en hun likte, men mistet den fordi hun ikke fikk med seg budrunden. Det ble en stor skuffelse.

– Men så ble jeg ledet til en annen leilighet, midt i sentrum av Vennesla. Perfekt plassering, og en kristen eldre dame som eide den, bestemte seg for at det var akkurat jeg som skulle få kjøpe den! Nå ber hun for meg hver dag! Hun er en stor velsignelse i livet mitt. Nå er hun Venneslas eldste dame, og har nettopp fylt 100 år! Hun er til oppbyggelse for hele bygda vår, sier Stine Tabita med et takknemlig smil.

Stine Tabita Joreid er ikke i tvil om at hun har hatt en følgesvenn hele livet, selv når troen sviktet. F.v. Inger, Rebekka, Remina og Stina Tabita under reisen til Uganda.

I dag når hun ser tilbake forstår hun mer av hvordan Gud alltid har vært nær.

– Selv når jeg var langt borte, så virket Gud i meg. Han brukte mennesker rundt meg, og han kalte på meg. Jeg kjempet vilt imot, jeg knyttet til og med hendene på møtene jeg ble invitert med på og kjente hjerte dunket, jeg gråt som bare det, men frykten hindret meg. Men Han ga seg ikke. Han kom akkurat når han skulle. Guds timing er perfekt! Jeg kjenner at jeg ikke er alene. Jeg kjenner meg så elsket, jeg kjenner meg sett, jeg har en som aldri gir meg opp.

– Jesus har vært med hele veien. Det er mitt vitnesbyrd. Og jeg håper andre kan få erfare det samme.

Kilde: Troens Bevis bladet for november 2025

Få et gratis abonnement og bli inspirert av trosstyrkende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.